Vann kan flyttes via luften ved diffusjon fra områder med høyt damptrykk til områder med tilsvarende lavt trykk, og ved at vanndampen følger med luftbevegelsene. Det er disse effektene som benyttes til uttørking av vannskader. Man sirkulerer tørr luft over de fuktige overflatene (dampdiffusjon), og lufter ut den fuktige luften fra skadeområdet.
- Vanndampdiffusjon: Diffusjon skyldes at molekyler alltid er i bevegelse. Ved vanndampdiffusjon i luft vil forskjellen i vanndampens partialtrykk etter hvert jevnes ut ved at vann molekylene beveger seg mot lavere damptrykk. Høyt vanndamp trykk, kombinert med diffusjonsmotstanden i membranen, vil for eksempel ha stor betydning for om det blir skadelige fuktfor hold i en våtroms vegg.
- Konveksjon: Fukttransport ved luftstrømning.Prosessen drives av forskjeller i totaltrykket i luften. Det er viktig at tettesjikt er tettet mot luftlekkasje, slik at det ikke er rifter, hull eller utette gjennomføringer.
- Kapillæropptrekk: Vanntransport i poresystemet på grunn av forskjeller i porevannsundertrykk, slik som i vedcellene i treverk og papirbanen på gipsplater. Overflatekryping i porer som ikke er totalt vannfylte, skjer først ved en relativ fuktighet på 50-60 prosent. Kapillærtransport i væskeform blir dominer- ende ved fuktforhold i det hygroskopiske området. Strømnings- motstanden øker kraftig når porene blir trangere. I porer med diameter større enn en millimeter, vil imidlertid sugekraften være så liten, at man kan se bort fra den. Mengden av transpor- tert vann vil også være avhengig av metningsgraden i materialet.
- Dreneringsstrømning: I lettklinkerblokker, isolasjon ogandre åpne materialer er det tygdekraften som fører til vann- strømming i grove porer.
- Hydraulisk strømning: Strømning av vann på grunn av overtrykk. Et eksempel er stående vanntrykk og lekkasje i membran. Dette inntreffer for eksempel på et flatt tak med en liten utetthet i taktekkingen og der det finnes stående vann på oversiden.
Ved kontaktflater mellom materialer kan det foregå kapillærledning, hvor effekten bestemmes av porefordeling, fuktinnhold og kontaktgraden mellom overflaten til de to materialene. Som regel er det ikke fullstendig kontakt mellom sjiktene, noe som virker hemmende på kapillærledningen.
I finporøse materialer vil det være et større porevannsundertrykk enn i grovere materialer. Generelt vil derfor et finporøst materiale suge vann fra et grovere. For eksempel vil det være nødvendig med et kapillærbrytende sjikt mellom treverk og betong, ettersom treverket har en finere porestruktur.
Et eksempel på dette ser man ved oppfukting av gipsplater i forhold til OSB-plater. I et oppfuktingsforsøk, som ble utført av Mycoteam, viste det seg at både enkel og dobbel gips, samt gipsplate mot en OSB-plate, raskt ble fuktet opp mens de sto i vann. Kapillær stigehøyde viste seg å være omtrent en cm. opptrekk i timen i løpet av det første døgnet. Under det samme tidsforløpet skjedde det meget lite oppfukting av enkle og doble OSB-plater. Heller ikke OSB-platen som var i kontakt med en gipsplate ble oppfuktet mer enn i overflaten, nærmest som en vannfilm.
I løpet av to uker med konstant oppfukting ved oppsug fra nedkant, viste det seg å være et oppsug i gipsplatene på 50-60 cm, mens det i OSB-platene var ca. 5 - 6 cm oppsug.
Fukttransport ved uttørking
Det viktig å kunne dokumentere at uttørking er vellykket. I et eksempel fra et vannskadet kryploft, der det var en våt gipsplate på en trefiberplate, var det viktig å både dokumentere at uttørkingsforløpet hadde gått raskt, og at det ikke var etablert noen muggsoppskader. Overflateprøver fra kritiske punkter, og logging av temperatur og relativ luftfuktighet i sjiktet mellom gips og trefiberplate, viste at tørkingen hadde vært vellykket.
I andre tilfeller, med oppfukting av doble gipsplater eller andre fuktkritiske konstruksjoner, bør man i større grad vurdere å umiddelbart kappe nedre del av gipsplatene i stedet for å forsøke å tørke dem ut. Dette gjelder både hvis tiltakene kommer sent i gang, og i tilfelle skadeomfanget er så omfattende at det vil være vanskelig å oppnå tilstrekkelig uttørking.
Fukt i våtromsvegger
Når en flislagt dusjvegg utsettes for dusjing direkte på flisene, trenger vann inn mellom flisene og membransjiktet og veggmaterialene. Det tilnærmet konstant høye damptrykket medfører risiko for at fukt trenger inn i veggen. Dersom dusjen brukes daglig, vil denne situasjonen være konstant, ettersom det tar uker eller måneder å tørke ut fukten.
Den høyere temperaturen man har i badet øker skaderisikoen ytterligere, fordi dette øker damptrykket. Det må derfor stilles strenge krav til damptetthet i vegger og gulv som blir fuktet ved dusjing. Når veggen i våtrommet har for liten dampmotstand er det ikke uvanlig at fukt trenger igjennom veggen. Står det for eksempel et garderobeskap mot badeveggen kan dette lett føre til vekst av muggsopp på skapets bakvegg.
Fuktbinding
Påvirkningen mellom vannet og det faste stoffet fører til endringer i materialets egenskaper. For eksempel øker varmeledningsevnen til materialet når fuktinnholdet øker. Det skilles mellom kjemisk og fysisk bundet vann. Kjemisk bundet vann har imidlertid så sterk binding til materialet, at det ikke inngår i fuktbetraktninger.
Med fukt menes altså fysisk bundet vann, det vil si vann som kan fordampe ved en viss temperatur.
Fuktinnhold
Fuktinnholdet beskriver den totale mengden fritt vann i et materiale. Vanninnholdet i porene uttrykkes vanligvis som “fuktkvote”, det vil si mengden vann i forhold til tørrvekten av materialet.
For tyngre konstruksjonsmaterialer, som tre, betong og tegl, er det vanlig å angi vanninnholdet på denne måten.